Vandrehjemmet Mas de la Canaleta

Av: Inger-Kristin Wessel

Emilia Moratinos fant sitt paradis 

,,,

Langt oppe til fjells i Confrides driver Emilia Moratinos  vandrehjemmet  Mas de la Canaleta. Da  hun kjøpte  en ruin med tre vegger og uten tak, trodde venner og familie at hun var gått fra vettet. I dag er huset fullstendig renovert. Hit kommer gjester for å søke ro og fred blant høye fjell og daler. Med på kjøpet får de en  utsikt som tar pusten fra en.

Fra Guadalest og går turen går oppover i fjellene i Confrides.  Den fire kilometer lange veien er  svingete og steinete. Og  smal!  Det er bratt rett ned.  Veien er mer egnet for krøtter enn for biler, og er  det vanskelig for to biler å passere hverandre. 

Jeg  tenker for meg selv at det må være det glade vanvidd  å bosette seg så langt fra folk og sivilisasjonen. Og enda mer galskap å starte business!  Men så er vi fremme! Og jeg forandrer mening på røde rappet. 

Landskapet her oppe tar pusten fra en! 

Det eneste man hører er naturens egne lyder. 

Det dufter liflig fra urter, planter og skog. Her er man helt i pakt med naturen, fjernt fra trafikklarm og nabostøy.  For  Emila har ikke naboer, men det er slik hun vil ha det.  Hun har rett som det er arbeidsfolk mot kost og losji. Og hun har gjester i vandrehjemmet. Dessuten har en venninne også satt opp en liten hytte på tomten. Isolert føler hun seg slett ikke, sier hun.  Vi er så høyt oppe at det er snø her om  vinteren. Men nå  er det ikke vinter, men en vår som er i ferd med å gå over i sommer. Sola varmer og  planter står i flor. 

Det dufter nydelig fra rosene som slynger seg oppover husveggen.

Emilia møter velkommen på den store gårdslassen. Utenfor huset er langbord med stoler plassert -  med fri utsikt til fjell og dalføret. I armene bærer Emilia  en kurv full av nysankede viltvoksende urter. 
-Dette er jo rett og slett et paradis, utbryter jeg. 

-Du vet, for å komme til paradis har man en hard vei å gå, svarer hun billedlig. 

-Da jeg kom til dette stedet, falt jeg pladask. Det var rosene og landskapet som avgjorde, smiler hun. Rosene foran den gamle murbygningen i naturstein er også det mest iøynefallende når man kommer innenfor i hagen foran huset.

 Lager selv maten til gjester

I det store landsens kjøkkenet tilbereder  Emilia selv all maten. Her er også det felles oppholdsrommet med behagelige sittemøbler og koselig innredning. Emilia Moratinos er opprinnelig fra Valencia, men har bodd mange år i Altea før hun flyttet til fjells.

Småhus for ulike formål

På den store tomten med avstikkere og stier har Emila fått satt opp små hus. I et av dem bor hun selv. Et annet er beregnet til overnattingsgjester. Rommene er smakfullt innredet i myke farger og med en formidabel utsikt fra vinduene. Også toalettrom og dusj befinner seg i et eget lite hus få metre unna.

i

Nede i dalsøkket, omringet av mektige fjell ,har hun også sitt eget svømmebasseng!

Perfekt sted for kunstnere

-Dette er det perfekte  sted for dem som vil skrive, male eller for dem som  vil bort fra alt forstyrrende i en by, forteller Emilia. Vi har satt oss til rette i paradiset hennes. Hun serverer vegatarpizza og kaker som hun har tilberedt i anledning besøket. 

-Blir du ikker redd av å bo så islolert? Jeg tenker på om du blir skadet eller syk?

-Det finnes da telefon og helikopter i nøden, svarer hun nøkternt. Ellers  lever jeg ikke så isolert. Jeg drar til Alcoy for å handle og til barn og venner i Bendiorm og Altea. Jeg har jo bil,avslutter hun praktisk. Emilia er også kokk på fjellturene som en venninne arrangerer.  Det er nesten synd å forlate de paradisiske omgivelsene for å dra tilbake til sivilisasjonen. For Emilia har jo rett- det er slik man burde bo.