Minnesutdeling i Spania: Norsk kvinne for medalje for sin barnekrigsinnsats

Krigsbarn og forfatter Lise Kristensen

Mottok minnesmedalje for sin krigsinnsats

Lise Kristensen satt som barn i japansk konsentrasjonsleir.  4. oktober mottok hun regjeringens minnesmedalje for sin barneinnsats under krigen. Overrekkelsen fant sted ved det norske konsulatet i Benidorm. Lise og ektemannen Kristen har i mange år bodd i Alfaz del Pi.   Lise ble født på Java. Der levde familien fra Bergen et godt og eksotisk liv inntil Japan invaderte Java og Indonesia.  Fra 1943- 1945 satt trebarnsfamilien internert i  tre ulike konsentrasjonsleire.  Lise har skrevet flere bøker om krigsfangenskapet. Det var lille Lise skulle bli familiens overhode. Hun måtte ta  ansvaret for sin syke mor og to søsken i denne tiden. Det er  denne barneinnsatsen hun nå ble belønnet for.  Familien greide å flykte, men da ble de igjen fritt vilt for illsinte indonesere.  Lise selv sier det slik: Jeg skulle egentlig vært død, jeg!  Det er en sterk historie Lise her deler med leserne!

Lise Kristensen er en flott og vital  kvinne. God passert de 80 holder hun seg så godt at man uvilkårlig tenker at dette er en dame livet har fart pent med. Smilet er aldri langt unna. Til ære for fotografen foretar hun en liten turnoppvisning ved bassengkanten. Inntil nylig spilte hun golf. Hun maler bilder og stiller dem ut. Men hun er plaget av mareritt. Allikvel har hun skrevet bøker om den fæle tiden som hjemsøker henne om nettene.

-Legen mente jeg ikke burde skrive om dette. At det ville gjøre meg verre.  Men folk vet for lite! 

Ukjent historie

-Når jeg fortalte folk at jeg hadde sittet i konsentrasjonsleir på Java, viste det seg at det hersket stor uvitenhet.  Det er skrevet og laget  så mange filmer om den 2.verdenskrig, men dette virker som et ukjent kapittel i historien! Men 170 000 hollandske kolonister og flere tusen nordmenn ble internert i disse krigsårene! Totalt fantes det  100  leire i Japan og Sør-Øst Asia!  Lise har skrevet flere bøker om denne tiden.  Japaneserne var veldig brutale!  De internerte var sjøfolk, misjonærer, forretningsfolk, kvinner og barn. Og vi ble behandlet verre enn dyr!

Palmene foran bassenget hvor Lise tar sin daglige svømmetur vaier i den lette brisen. Kontrasten til gode dager i Spania og deler av Lises mørke fortid  er gedigen. Det er en så ufattelig og fæl hisotrie at man godt forstår hva hun mener når hun sier hun skulle vært død. For også etter at de flyktet ble det farlig for dem å bli værende! 

Det er en varm dag, så intervjuet foregår innendørs i den smakfulle leiligheten hun deler med ektemannen Kristen. På veggene henger malerier malt av henne og broren. Øynene mine faller på et portrett av et barneansikt.

Det er et alvorlig ansikt som ser på oss fra veggen. Men det har også et sterkt og besluttsomt uttrykk. Portretter er av barnet Lise.

-Det er malt av bestemoren min sin søster rett etter krigen, sier Lise. De samme portrettet har jeg brukt på omslaget til den første boka “Et barn i krigsfangenskap på Java 1943-1945”.  Senere ble  “The blue door” utgitt.  Denne ble presentert på bokmessen i London. Der  var Juritzens forlag tilstede. Resultatet ble en norsk versjon som kom ut i 2012 . Denne handle rom livet som internert.  Boken skildrer hverdagen sett med ei lita jentes øyne.

-I  den siste leiren, Lampersaire og foran hus nr. 34, hadde vi en benk vi som ble vårt samlingspunkt. Den var laget av en blå dør, forklarer Lise boktittelen med. 

Fra velstand til fangenskap

Lise Grønn-Nielsen ble født på Java i 1934. Oppholdet var et resultat av at faren Daniel fikk arbeid gjennom en hollandsk guvernør som han hadde blitt kjent med i Norge. Forloveden Kirsten kom etter og paret giftet seg på Java i 1933. Familien var omgitt av  velstand på alle vis. 

-Vi hadde tjenere og barnepike. På området var det flere svømmebasseng. I hagen hadde vi fiskedammer og  eksotiske fuglearter. Vi hadde hunder. Vi dro på rideturer.  Vi hadde det som i et eventyr. Men så snur verdensbildet seg. Da er også lillebror Lasse født. Lille Lise overhører samtaler mellom foreldrene. Hun hører at de er bekymret for familien i Norge. Det faller dem ikke inn at de selv skulle bli utsatt for en annen krig.

Venner forsvinner

Jeg gikk på skolen og jeg  hadde mange venner. En dag forsvant den snille lærerinnen vår. Så begynte medelever og venner å forsvinne. Da var jeg åtte år gammel, forteller Lise alvorlig. På skolen hadde hun hørt at Norge og Danmark var okkupert av tyskerne. I tillegg hadde hun hørt de voksne si at Hitler ville erobre hele verden. Men lille og observante Lise trodde  ikke på morens forklaring om at venner og lærer var tilbake i Holland. For de forsvant jo en etter en! Den 15. januar 1942 kom nyheten om at japanerne hadde invadert Singapore.

Japan sikrer seg kontroll

Krigen mellom Japan og Kina  startet i 1937. Den  skulle vise seg å bli langvarig. For å holde krigen i gang, var Japan avhengig av råmaterialer. Som en reaksjon på den japanske krigføringen  frøs USA i 1941  alle japanske bankkonti. Og de stoppet oljeeksport. Krigen mellom USA og Japan var et faktum. Samtidig gikk Japan til krig mot de hollandske koloniene og krevde at disse skulle forsyne dem med råvarer. Indonesia og Java ble invadert.  I  mars 1942 overgav de hollandske koloniene seg.  170 000 kolonister ble internert. Gutter og menn ble sendt til arbeidsleire og kvinner og barn til konsentrasjonsleire. Disse bestod av landsbyer som ble omringet av piggtrådgjerder og med vakthold. Lises familie er bekymret for krigen i Europa og familien hjemme.

Tror ikke at nordmenn blir tatt

Lises famlie  tror ikke at de blir rammet av Japan sin krig. De er jo nordmenn! Det svenske konsulatparet, som også er familiens nærmeste venner, er opptatt med å skaffe papirer som viser at de er under svensk nøytralitet. Slik kan du unngå internering, tror de.

Arrestasjonen

 En septemberdag 1943 ankommer bevæpenede japanske soldater hjemmet til familien Grønn- Nielsen.

-De sparket opp døren og de brølte. Tidligere hadde vi sett behandlingen naboer fikk om de satte seg til motverge. Min far ble derfor rolig med. I forveien hadde han pakket de nødvendigste i tillfelle dette skulle skje.

-Japanerne skilte ikke mellom skandinavier og hollendere. Før faren min ble tatt, hadde de vært hos en dansk nabo. Han satte seg til motverge og ble brutalt behandlet. Han fikk ikke med seg noe. Og moren vår innså at det var for sent å dra til Norge. Det var bare et tidsspørsmål før japanerne kom for å ta oss også.  Hun sydde striesekker til hvert av oss barna som ble fylt opp med det nødvendigste i tillegg til en bag som ikke var tyngre enn at den lot seg bære. Babyen Lasse trengte mer. Vi  måtte også belage seg på å bære ham. Så vi kunne ikke ta med for mye. Så vi ventet. På å bli tatt....

To uker etter arrestasjonen av faren kom de for å hente Lise, moren og søsken.

Uforberedt på brutalitet

Lise hadde hørt brølingen før, men var uforberedt på dyttingen med geværkolber. Hun var uforberedt på en full lastebil der de måtte stå mens bilen kjørte i rasende fart så passasjerene ble ristet hit og dit. Hun var uforberdet på at soldatene så på og hånet kvinnene når de var nødt ut for å gjøre sitt fornødne. Hun var uforberedt på at bagen hun slepte ble sparket vekk av en japansk soldat før hun fikk den med i lastebilen. Fortvilelsen hennes ble heldigvis lagt merke til av en annen kvinne, og bagen med det nødvendigste innhold ble reddet. Lise beskriver turen som kveldende het og lang. Det var ved ankomst til den føste fangeleieren Surabaya at hun fikk stifte bekjentskap med tenko, opptelling. 

Brutal opptelling

 -Etter denne lange reisen måtte alle stille seg opp i solsteken. Og det varte og rakk. Japaneserne tok seg god tid med å gå igjennom papirene og finne bosted for oss.

Kvinner og barn måtte stå  med bøyd hode i 40 graders vinkel og i steikende sol! 

-En gang så jeg en kvinne komme for sent til opptellling. Soldatene festet navnelappen hennes rett på huden så blodet rant, forteller Lise som beskriver vokterne mer som dyr enn mennesker. Det var tusenvis som var internert her. Vi var der i fire måndeder før vi kom til neste leir. Totalt var vi i tre leire. Og forholdene var ubeskrivelige. Min mor var syk og lå for det meste. Mange døde.

Familiens overhode

-Jeg var et oppfinnsomt og utforskende barn. Jeg var også den sterke i leiren. Mamma var jo stadig syk!  Det samme var søsteren min Karin. Sykdommen slo oss ubønnhørlig ned.  Da måtte den som var sterkest trå til. Det var ille de gangene alle fire var syke på en gang! Jeg minnes hvor godt jeg syntes det var når snille damer i leiren holdt rundt meg, gav meg vann og omsorg når jeg var så syk at jeg ikke kunne stå på bena. De lovet også å hente våre matrasjoner. Men selv i feberheten syntes jeg ikke at jeg kunne sove når ansvaret for oss ble lagt på andre. Det var alltid noen å ta seg av, så jeg utviklet en tidlig ansvarsfølelse.

Lillebror Lasse var jo bare baby når vi ble tatt. Jeg vasket klær, banket filler og tepper for å holde oss fri for utøy. Jeg sørget for mat.  Jeg ble dessuten herdet. Vi levde under ekstreme forhold. Dette var en nødvendig overlevelsesmekanisme.

Reddet av fienden

-Da freden kom, ble vaktholdet slappere. Og nå var det våre fiender, de brutale japanske vaktene, som måtte redde oss fra illsinte indonesere som ville ta oss!  Indoneserne skulle ta sine tidligere kolonister. Heller  ikke de skilte mellom nasjonaliteter. De kastet steiner og angrep når de fikk sjansen. Jeg syntes det var veldig rart at våre fiender plutselig skulle bli våre beskyttere nå. Nå var det blitt farligere utenfor leieren enn innenfor!

Hjelp til flukt

Familien var en tid hos sine svenske venner. Lise minnes ennå følelsen av luksus:

 -Å ligge i en seng i stedet for lusete tepper og filler var himmelsk. Vi fikk mat , varme bad. Kontrastene kunne ikke vært større. Vi barna lekte og hadde det fint i friheten. Moren vår kom seg gradvis. Pappa kom også- og det var et sjokk å se ham!  Vi vet ikke hva han hadde gjennomgått. Han ville aldri snakke om det, sier Lise alvorlig. 

Komplisert flukt

Familien måtte etter kort tid i paradiset flykte igjen. Nå hadde indonesere begynt å skyte på familien når de gikk ut og inn av porten. Vennene hjalp dem enda en gang. Denne gangen måtte de ut av landet og til Norge.

-Vi skulle ta  båt sammen med  andre europeiske krigsfanger. Lastebiler kjørte i kolonner til havneområdet. Det skulle også vise seg å være farlig. En av lastebilene ble sprengt fordi en bombe var plassert under!

-Da båten endelig ankom Singapore, var jeg mer død enn levende. Det var uvær, jeg hadde kastet opp. Og vi var konstant frosne og våte. I Singapore  skulle vi videre med fly til Rangoon. Sabotasje hadde satt flyet ut av drift, så ferden gikk med et engelsk troppetransportskip istedet.  Turen til Norge tok ni uker.  Jeg har forøvrig aldri hatt det så morsomt i mitt liv som ombord på skipet. Hjemvendte soldater lekte med oss.  Etter ni uker ankom familien  Bergen hvor de bodde en tid hos besteforeldrene. Lises foreldre var da blitt skilt. Senere giftet moren seg på nytt. Det samme gjorde faren, som da hadde bosatt seg i Tyskland. Både i ungdommen og i sitt voksne liv har Lise måttet ta ansvar for seg selv.

Ingen normal ungdomstid

Lise måtte også som ung ta ansvar for seg selv. For morens nye ektemann ble hun en munn for mye å mette. Så unge Lise ble sendt til Dale i Sunnfjord for å ta realskolen. Stefaren betalte for dette.

-Jeg tror han hadde nok med min svake mor og de to yngste, konkluderer Lise.

-Hvordan har det påvirket deg at du ikke har hatt noen normal barne-og ungdomstid?

-Det vet jeg ikke hva innebærer. Ansvaret for søsken og min syke mor startet jo allerede i leiren. Jeg utviklet en sterk ansvarsfølelse. Hos mor og stefar var jeg sjelden. Det ble turnforeningen i Oslo som ble mitt andre hjem. Jeg var et år hos far og hans familie i Tyskland for å ta tysk handelsskole. Der måtte jeg være dagmamma for lillesøster om dagen og gå på skole om kvelden. Jeg bodde i en bod i kjelleren med et lite vindu øverst. Og døren var tilfeldigvis blå.

Lise har ved hjelp av hardt arbeid skaffet seg en utdannelse på egen hånd.

-Livet ordnet seg til gjennom diverse kurs og skoler. Jeg tok på meg trappevask og barnevaktjobber for å betale utgiftene. Om kvelden gikk jeg på skolen.

Den turnglade jenta utdannet seg senere som treningsleder ved Idrettshøgskolen.  

Traff idligere medelev  i Spania

I Spania traff hun sin andre ektemann Kristen Kristensensen. Tilfeldighetene skulle føre dem sammen etter førti år. Da de traff hverandre, viste det seg at de begge hadde gått på samme skole i Sunnfjord!  I 1999 giftet paret seg. I dag har de et aktivt og godt liv i Spania.  Lise gir ektemannen kreditt  for hans innsats og engasjement gjennom bokprosjektene og sier at han har vært hennes sekretær og historieforsker.  Lises fjerde bok på engelsk med tittelen “The little captive” er også nå  utgitt.

Lise nyter livet i dag så godt hun kan. Oppskriften er morsjon og et aktivt liv. Den spreke moren, bestemoren og oldemoren er takknemlig for at hun lever. For det er mot alle odds!